Kuprat

Så kom vinteren på besøk igjen. Som vanlig fører kulden med seg utfordringer.

Her på gården har vi gjødseltrekk, et wiretrekk som ikke liker minusgrader. Grunnen er nok at selve motoren og drivverket står ute, noe som medfører at wirene, trinsene og drivverket er utsatt for vær og vind. I tillegg er gjennomføringene gjennom ytterveggene et problempunkt.

Gjødseltrekket ligner det på bildet, bare mitt har tre renner og dermed flere trinser og sløyfer.
Problemet med at deler av anlegget står ute er som nevnt kun når det er minusgrader. Da fryser møkk som har blitt drad med wirene inn i veggene og skaper så stor motstand at drivverket ikke klarer å dra rundt.

Så derfor gikk fredagen med til å spyle, vaske og smøre opp alt som kan smøres. Dermed gikk trekket som en klokke. Så får vi håpe det varer en stund…

I helgen kom det snø. Jeg har kjøpt nytt brøyteskjær til traktoren, et Igland RB 2555. Jeg har jo ikke så mye brøyting, bare tunet her hjemme og et par oppkjørsler her og der. Deilig med hydraulisk regulering av skjæret sånn at jeg slipper ut av traktoren for å snu det.

Men det var gubben som fikk prøvd seg med det i helgen, jeg var nemlig på jobb på autoen da det snødde som verst.

Gårsdagen brukte jeg på å ta presset av den store siloen. Selv om rådgiveren min menta at den lille siloen i beste fall ville vare til 5. januar er det enda en god meter igjen i den. Men når kulden kommer må jeg ta presset av den jeg skal begynne på snart, for jeg aner jo ikke hvor lenge kulden varer. Jeg brant meg kraftig på dette for 2 år siden. Jeg bruker Svinten pressbasseng produsert av Seilmaker Iversen på toppen av siloen, dvs en formsydd pressenning med kant og flyteelement på toppen som jeg fyller med vann, omtrent som et barnebasseng.

Det gjør siloen hermetisk tett rundt hele kanten og gir god gjæring og topp lagring av foret.
Men når kulden kommer blir den enkle, håndterbare ordningen et mareritt hvis man ikke får tappet ut vannet før isen setter seg. For 2 år siden kom kulden tidlig i desember. Jeg hadde nettopp åpnet den lille siloen og bekymret meg ikke for presset på den store. Det måtte jo bli tøvær før den skulle åpnes… Men slik gikk det ikke. Uke på uke gikk og iden lå halvmetertykk i siloen. Tilslutt måtte vi bare innse at vi var tom for for og at den store siloen måtte åpnes, koste hva det koste ville.

Vi prøvde å tine med kalvedrikkvarmer, men det gikk for seint.
Vi prøvde med byggtørker, men klarte ikke rette varmen nok nedover til isen, den bare forsvant opp.
Vi prøvde alt som tenkes kan, men ingenting hjalp, ihvertfall ikke fort nok.

Løsningen ble brutal. Meiselhammer. En hel dag sto gubben i siloen med meiselhammer og knuste is, mens jeg heiste isen opp med taljen i et søppelspann og tømte det ute på tunet. Haugen vokste seg kjempestor! (Tok blide, men finner det ikke i farten.) Så fikk vi for til dyrene igjen, men silopressenningen var full i små hull. Selv om gubben var så forsiktig han kunne, klarte han ikke unngå det. det ble ikke til at jeg reparerte den med en gang, så den sommeren måtte jeg improvisere press på siloen. Det gikk jo det også, men kvaliteten på toppen var dårligere enn den pleier være.

I sommer tok Simen og jeg arbeidet med å finne, vaske, rubbe, sprite og lime alle hullene. Så spenningen var stor om vi hadde funnet alle sånn at det var tett. Og det var det heldigvis.

Så nå har jeg tappet av vannet slik at jeg er trygg på å ha for hvis kulden varer. Jeg lar pressenningen ligg på, så holder siloen kvaliteten til jeg skal bruke den.